What is “different”?

What is different? deviation from the norm? What is it that determines what is “normal”? When did it begin to be something that can be called “normal” or “abnormal”?

Approximately from we are pushed out through the birth canal, we are attempted placed in boxes. Tried “figured out”. Our parents worry, hope, and wish only for the children that they will “fit in”, find their place in one of the available “boxes”. The problem for many, however, comes when the “boxes” are so narrow that nobody fits. Not like halfway once, so that you at least, can somewhat drag yourself through life in the system’s eye of how you should do it. In the face of people out there, many get a sense of question marks around them, against them. Which in turn leads one to question oneself. Doubt oneself. You are not being figured out. And, when you are not figured out, it is concluded that there are you there is something wrong with.

At the slightest sign of “deviation”, we get a stamp, a diagnosis. Many of us sitting in the end with a bunch of diagnoses, perhaps a disability benefit in hand, and often a debt from here to the stars and back. For, the “deviant” are the loser in society. Even as many as we are. There is no room to be “un-average”. You are squeezed out. Unable. Everything is going so fast, in a certain way, and if you can not keep up, – too bad for you.

The thing is, that i, we, are actually happy for these diagnoses. One feels a little more understood, finally gets a “box”, or five.

The diagnoses do help. Society has the urge to place us. It’s a human thing in itself, but which can seem as becomes even stronger when we are very numerous, and escapes beyond. Or, when society becomes too much based on logical, rational thinking with the brain, and less thinking with the hearts.

The experience of feeling “understood”, is so reassuring, that i will take anything. But, the truth is that these diagnoses do not make us understood. Not really. Not as we need it to be. You have gotten a box, but the box is a sick box. You are still on the outside, still not within.

You are sick if you do not fit in, and healthy and well if you do. However, is it not the society that is the ill one, when so many get sick of it? When so many people do not “fit”? When so many people feel useless and alone.

If one is treated as if one is sick, one also will be sick.

As children we do not come with questionmarks, not in the judgemental way. We are who we are, others are who they are, and that is good. Unless they are mean. That is how the child’s world is working – you do not, yourself, think about being “different”, we all are just us, before being told so, directly or indirectly. That is because we are not different.

If we are able to focus more on capabilities and opportunities for the individual, and for us all together, instead of limitations and differences, everyone can get a place, a space – equivalent to the next.

“Different” do not exist.

Only diversity exists

Hva er “annerledes”?

Hva er egentlig annerledes? avvik fra normen? Hva er det som bestemmer hva som er “normalt”? Når begynte det å være noe som kan kalles normalt, eller unormalt?

Omtrent fra vi blir presset ut gjennom fødselskanalen, blir vi forsøkt plassert i bokser. Forsøkt ”funnet ut av”. Foreldrene våre bekymrer seg, håper, og ønsker bare for barna at de vil ”passe inn”, finne plass i en av ”boksene” som er tilgjengelig. Problemet for mange, kommer når “boksene” er så smale at ingen passer. Ikke sånn halvveis en gang, slik at man noenlunde kan dra seg igjennom livet i systemets øyne av hvordan man burde gjøre det. I møte med folk der ute, får mange en følelse av spørsmålstegn rundt seg, mot seg. Noe som igjen fører til at man stiller spørsmålstegn ved seg selv. Begynner tvile på seg selv. Du blir ikke funnet ut av. Og, når du ikke blir funnet ut av, blir det konkludert med at det er deg det er noe i veien med.

Ved det minste tegn til “avvik”, får vi et stempel, en diagnose. Mange av oss sitter til slutt med en haug av diagnoser, kanskje en uføretrygd i handa, og gjerne en gjeld herfra til Hammerfest. For, “avvikerne” er taperne i samfunnet. Det er ikke plass til å være ”u-gjennomsnittlig”. Du blir skvisa ut. Uegnet. Alt skal gå så fort, på en bestemt måte, og klarer du ikke henge med, – synd for deg.

Det som er, er at vi, jeg, faktisk blir glade for disse diagnosene. Man føler seg litt mer forstått, får endelig en ”boks”, eller fem.

Diagnosene hjelper deg. Samfunnet har behov for å plassere oss. Det er jo en menneskelig greie i seg selv, men som kan virke som blir enda sterkere når vi blir veldig mange, og tyter utover. Eller, når samfunnet blir for mye basert på logisk, rasjonell tenkning med hjernen, og mindre tenking med hjertet.

Opplevelsen av å føle seg ”forstått”, er så betryggende, at jeg tar hva som helst. Men, sannheten, er at disse diagnosene ikke gjør oss forstått. Ikke egentlig. Ikke slik vi trenger. Du har fått en boks, men den boksen er en syk boks. Du er fortsatt utenfor, fortsatt ikke med.

Du er syk om du ikke passer inn, og frisk om du gjør det. Men, er det ikke samfunnet som er det syke når så mange blir syke av det? Når så mange ikke ”passer inn”? Når så mange føler seg ubrukelige og alene.

Blir man behandlet som om man er syk, blir man også syk.

Når vi er små stiller vi ikke spørsmålstegn, ikke i den dømmende formen. Vi er de vi er, og andre er de de er. Med mindre de er slemme. Slik er barnets verden – du tenker ikke selv at du er “annerledes”, vi alle er jo bare oss, før du eventuelt blir fortalt det, direkte eller indirekte, – Av menneske, eller av samfunn – som en plutselig dyp forståelse i deg selv. Det er fordi vi ikke er annerledes.

Kan vi fokusere mer på evner og muligheter for den enkelte, og for oss sammen, isteden for begrensninger og ulikheter, kan alle få en plass – likestilt med den ved siden av.

“Annerledes” finnes ikke.

Kun mangfold finnes